I dag føler jeg meg som meg selv, ikke som en annen som ser tilbake på meg i speilet. Det har vært få slike dager den siste tiden, og det begynner å bli et problem … Det er som å se seg selv fra utsiden, miste kontroll.
Mai startet bra med få anfall, så kom regnet og lavtrykket. Migrenen blir ekstra tøff da, med flere tunge hodepiner på morgenen som blir verre utover dagen. Eneste redningen er medisinen, den tar toppen, men slipper ikke helt taket, du vet at det ikke er lenge til neste anfall … Opp og ned flere ganger på en uke er så slitsomt og deprimerende, det blir så langt mellom lyspunktene og du mister energien til å hente de frem også.
Gå en tur i skogen skal hjelpe sies det, men når hvert minste skritt dundrer igjen i hodet, gjør det heller verre. Erfaringen er at det ikke hjelper å forebygge midt i en anfallsperiode, det må gjøres før og etter.
Nå har jeg tatt min syvende Aimovig-sprøyte, og det har vært litt bedring, men dessverre ikke nok til at jeg er tilfreds. Neste uke skal jeg til kontroll hos nevrologen, jeg er spent på om jeg da skal over på en annen forebyggende eller hva som blir anbefalt … Oppdaterer her når jeg vet mer.
Norsk matglad 